«Musik skall byggas utav glädje av glädje bygger man musik» sier Lill Lindfors i sin udødelige klassiker.
«Musik, det får ni ändå medge gör glädjen ännu mera glädjerik.» Og hun har så rett så rett. Hvordan ville livet vært uten musikk?
«Mitt hus är byggt av båda dera’, mitt hus det la’ dom grunden till för flera tusen år sen eller mera, så stig in känn er som hemma om ni vill.»
Hvordan skulle mennesker på tvers av kulturer, språk og generasjoner ha kommunisert hvis vi ikke hadde musikken som språk og forståelse, som innlevelse og døråpner inn til hjertene våre.
I 50 år har Solheimkoret gledet publikum med sang, med musikk. I 50 år har Solheimkoret vært et hjem for sangglede og sangglade mennesker.
«Mitt hus är sju oktaver högt, cirka sexton takter brett. Som skorsten har jag en dragbasun och ena flygeln är en spinett. En vägg består an symfonier entrén är ett preludium. Här mår jag bra, hur känner ni er? Vi bygger ständigt till så får ni rum.»
Gjennom 50 år har Solheimkoret vært et åpent hus som har favnet mennesker som har søkt musikkens gleder, korlivets utskeielser, en arena for å synes eller en arena å forsvinne inn i eller gjemme seg bort fra.
«Musik skall byggas utav glädje
av glädje bygger man musik.
Musiken den föddes får ni medge
ut ur ekot av vårt allra första skrik.»
«Å stå i et kor» er å være i et felleskap. Et felleskap som krever, støtter, deler, inkluderer og involverer. Motivene for å «Stå i koret» er like mange som deltagerne i koret. Gjennom 50 år har folk søkt Solheimkoret som arena for musikalsk utvikling, som arena for selvrealisering, glede, vennskap og kjærlighet. Musikalsk har Solheimkoret vært kjent for å holde høy kvalitet. I tillegg har koret vært godt drevet med ambisiøse prosjekter og iherdige ildsjeler. Gjennom resultatene av dette arbeidet har koret kunnet strekke seg lenger og nå høyere.
«En sockerbagare här bor i staden, en jungman Jansson, hej och hå! Dom dekorerar själva fasaden när jag var liten med socker på. Sen kom det duktigt folk från trakten, vars arbetsdiciplin är hård. Här hör ni dom som håller takten dom jobbar, som man säger på ackord.
Men essensen i koret ligger i felleskapet. At man gjennom musikken kan forenes som mennesker. At sjeler kan flyte gjennom tonene som kommer ut av munner og går inn gjennom ører, hjerner og beveger og åpner hjerter.
Selv savner jeg det forpliktende felleskapet som er i koret, nesten som på fotballbanen eller ishockeybanen. Alle på laget må være med. Vi trenger alle tenorene og kan ikke spille uten en høyre ving. Vi blir fattige uten sopranene og sårbare uten vår trygge keeper. Livet er sårbart og brutalt. Mennesker vi er glade i blir borte, også i koret. Men gjennom musikken og felleskapet i musikken kan vi minnes og gledes. Vi kan forberede oss og forbedre oss. Musikken er selve livet, og i koret så fremfører vi den sammen, alle som en del av et stort hele. Det er Solheimkoret for meg. Et stort hele, fylt av livslyst og bejaende musikalsk glede. Og kunne det egentlig være noe annet enn livslyst når Inger-Pernille er korets lysende dirigent.
«Musik skall byggas utav glädje av glädje bygger man musik.
Musik det får ni ändå medge det gör glädjen ännu mera glädjerik.»
Gratulerer til en livsglad 50-åring med fremtiden foran seg.